Helg i Kampala

Lite oppdatering fra meg denne uka, selvom jeg har hatt masse tid til å blogge. Grunnen er såre enkel, det har ikke skjedd mye. Jeg har vært litt “tufs”(syk) og har stort sett bare ligget i senga og slappa av når ikke vi har vært på Makerere for å finne ut om universitetet har begynt eller vi har vært ute for å spise. I dag er jeg masse bedre og vi har gjort litt “fornuftig” avslapping. Med det mener jeg gå på National Museum i Kampala, drikke iste på cafe, ta minibuss-taxi til markedene i Buganda Road, kjøpe spillet Omweso, gå på 1000 cups coffe house for å drikke kaffe og spise lunch, rusle hjem til Wandegeya, kjøpe kald Bell øl, sitte i bakgåren og spille Omweso(som vi forsåvidt ikke er helt sikre på reglene på). Det er vel dagen i dag oppsummert.

Mitt første møte med Kalongo!

Fire timer på minibuss, gjennom grønt landskap, gjennom landskap som er helt grått på grunn av alt støvet fra veien, gjennom små byer og landsbyer og inn i en liten by som heter Kalisizo. Når vi gikk av bussen kom boda-bodaene sladdende opp foran oss og spurte om vi skulle til Kalongo? De hadde tydeligvis kjørt mzunguer til prosjektet før:-) Og ja, vi skulle til Kalongo, men først spiste vi litt matooke og kjøttsaus på “Annes Cafe” og fikk oss rom på det minste hotellet jeg noen gang har sett. Deretter satte vi oss to og to, Åshild og jeg på en og Arnstein og Richard(vår lokale venn og kontaktperson for KWOP) på en annen boda-boda og suste avgårde på smale, humpete veier. Etter 15 minutter begynte det å springe barn rundt oss. De ventet tydelig besøk og var veldig spente. Endelig fikk jeg treffe alle menneskene i prosjektet som jeg har tenkt så masse på de siste månedene!

støvete vei og grått landskap

Vi ble invitert med inn i et mørkt lite rom med store sofaer og stoler(helt i stil med de gedigne salongene som selges i alle møbelbutikkene langs gata). Mens vi satt der inne samlet det seg flere og flere unger på trappa utenfor. De satt og kikket inn på oss, og vi kikket ut på dem. Vi fikk litt av en velkomst. I en times tid sang barna sanger for oss, de hadde flettet navnene våre inn i sangene for å ønske oss velkommen. Vi følte oss veldig velkommen!

Barna ser på oss, vi ser på barna

Jeg også måtte være med når de ønsket meg velkommen

Vi fikk treffe Tom og Joyce Kibira, ildsjelene bak prosjektet, og Tom fortalte oss historien bak prosjektet. Han fortalte også om de største utfordringene de nå sto ovenfor. Ønsket om større tilgang på vann og sanitæranlegg, samt egen tomt for prosjektet sto høyt på listen. Han snakket også lenge om hvor mye han og alle de andre setter pris på det arbeidet og engasjementet Anne Berit har gjort, og fortsatt gjør for dem.

De satte også pris på Salget av kunsthåndtverket i Galleri Smalgangen, og Engasjementet hos 6. klassen på St. Paul skole i Bergen. Tegningene jeg tok med meg fra Bergen var stor suksess. Barna sto samlet rundt han som viste de fram og gjettet hva det var de så. De har jo aldri sett snø, så det var vanskelig å forklare hva en snømann var, de forsto heller ikke helt hvorfor man skulle ha kaniner i bur for å kose med dem(i Afrika har man dyr i bur for å ha de som mat). Det var tydelig stas å få tegninger fra barn som er så langt unna.

Francis viser fram tegningene fra 6. klasse på St. Paul skole i Bergen

Vi ble servert et gedigent måltid. Det var ingen ende på maten, og det var på langt nær spist opp når vi var stappmette. Vi fikk matooke, ris, pommes frites, svin, kylling osv.osv. Det smakte herlig. Heldigvis har vi lest i Åshild sin Guide til å forstå Uganda at det er høflig å legge igjen mat på tallerkenen, det betyr at det er så godt at man har forsynt seg med for mye.

Rundt om på tomta fant vi en del høner, noen geiter og en kalv. De hadde masse dyrket jord med poteter, grønne bananer(som man lager matooke av), vanilje og masse kaffe. Tom Kibira var litt fortvilet siden kaffe-trærne hadde blitt angrepet av sykdom, noe som gjør at treet dør før kaffebønnene er modne. De prøver så godt de kan å være selvbergende i prosjektet, slik at utgiftene holdes nede. Veldig fint å bli vist rundt på området.

I det store og det hele fikk vi inntrykk av at alle i prosjektet hadde det fint, til tross for alt det tragiske som har skjedd i livene deres. Det var viktig for Tom å fortelle oss at de oppmuntret til sang og musikk for å på den måten få tanktene vekk fra alt det sørgelige. “Man kan ikke gå rundt og være deprimert for å ha mistet mamman og pappan sin hvis man skal overleve selv, musikken hjelper til med denne prosessen” forklarte Tom. De kvinnene som har mistet sine menn holder seg i arbeid ved å lage flotte kurver, matter, tepper, smykker og mye mer. De var veldig takknemlige for å ha fått utvidet markedet sitt til Norge.

Fletting av en flott kurv!

For pengene samlet inn av Anne Berit hadde Richard kjøpt inn skolemateriell til alle barna. De begynte på skolen igje denne uka, så det kommer godt med!

utdeling av skolemateriell, stilt opp etter klassetrinn

Da kvelden nærmet seg var det på tide å forlate Kalongo for denne gang. Vi ble nok en gang sunget for, og denne gangen danset vi med. Stemningen var kjempe god. Vi kommer garantert tilbake!

To bilder…

I Uganda er det gigantiske storker

I Entebbe turte vi å ta Boda-Boda(mopedtaxi)

To bilder å se på fordi internett ikke er så veldig raskt akkurat, og fordi det ikke fugerer å laste opp flere.  Prøver igjen senere!

God Natt.

Gi meg mere tips væsåsnill

Jeg begynner å trives godt i Wandegeya området. Vi har virkelig alt vi trenger, og vi trenger ikke lete etter det vi trenger, det vi trenger finner oss… Sånn som minibusser, bananer, sko, kjoler osv. Det er så forskjellig fra Norge og norsk shopping som det kan bli. Her rusler folk rundt med det de har å selge, trenger man noe er det bare å vinke dem over. I gata over hostellet er det masse boder med second hand kjoler(som jeg sikkert har sagt allerede). På torsdag fant jeg meg en fotsid kjole som var litt for bred til meg. Men det er da ikke noe problem, dama i butikken bare tok med meg og kjolen til skredderen som satt i boden under. Der målte de opp og neste dag kunne jeg hente en fin-fin kjole som sitter som støpt! Det henger så mange fine kjoler rundtomkring at jeg tror jeg er på vei til å bli kjolejente igjen mens jeg er her nede.

Fredag reise Åshild, Arnstein og jeg til Entebbe. Jeg er så fasinert over hvor lett det er å komme seg rundt i øst-afrika. Det går alltid en minibuss eller en ekspressbuss dit man skal. Til Entebbe gikk det minibusser hvert femte minutt fra Kampala, det tar 30-45 min og koster 2000 shilling, det er 6 kr!!!! Lett å komme seg rundt er det iallefall, men jeg tror ikke vi hadde klart å finne fram til busstasjonen på egen hånd, og heller ikke funnet fram til hjørnet av den super-kaotiske busstasjonen der vår minibuss sto. Les om den opplevelsen på Åshild sin blogg!!

Mzunguer i minibuss/taxi

I Entebbe fant vi roen veldig fort. Her var det lite trafikk, lite folk og stille og rolig. Vi spiste kjempe god lunch med fersk fisk i sentrum før vi begynte å gå mot det hotelet vi hadde tenkt å sove på. Det hotellet vet vi ikke om eksisterer, vi gikk i en evighet uten å finne det og uten å finne et eneste skilt.  Mens vi gik og leita etter dette ikke eksisterende hotellet ruslet vi sammen med Peter, en gutt som var ute og gikk med sykkelen sin fordi han ikke hadde noe bedre å gjøre. Vi tuslet og ruslet langs strendene ved Lake Victoria og nøt utsikten. Vi gikk forbi masse fiskere, kvinner som tørket klesvask i gresset, barn som bada i bølgene, og plutselig var vi på Entebbe flyplass. Den ligger så og si på stranda, og området rundt var fullt av sore hus med store hager og høye gjerder. Vi spurte Peter om det bodde mange Mzunguer her, og ja, i dette området var det nesten bare rike Mzunguer som gjerne jobbet for FN. Vi endte opp på Sophies Motel, som var veldig koselig. Der hadde vi en trippel hytte for “Arnesen Family”. Det var en fin terasse med utsikt som vi drakk kald øl på, før vi gikk til naboen og spiste veldig god pizza.

Lørdagen dro vi i botanisk hage. En frivillig guide fulgte oss rundt og fortalte oss litt om det vi så. Når vi var ferdig samla vi sammen det vi hadde av “småpenger”(3000 shilling) for å gi han litt tips. Han telte pengene og så skuffet på oss mens han fortalte at det var vanligat han fikk minst 5000 i tips, og at han ikke var fornøyd. Ganske facinerende at folk selv bestemmer tipsen sin i dette landet. Vi tenker å begynne å forlange litt mer tips på jobb i Norge også.

Før vi reiste tilbake til Kampala tok vi en dukkert i et stort innendørsbasseng og sola oss litt røde i den sterke sola på uteplassen ved bassenget. På vei opp mot hovedgata ble vi “spotted” av en minibuss som plukket oss opp og tok oss med til Kampala. Jeg begynner å like at det jeg trenger alltid finner meg, istedenfor at jeg må gå og lete i timesvis.

I dag skulle vi vært i Kalongo for å hilse på alle i prosjektet KWOP. Det ble desverre utsatt pågrunn av en begravelse i landsbyen. Vi skal derfor reise dit på tirsdag isteden, og vi gleder oss masse til å hilse på alle involvert i prosjektet.

Kampala, 27.01.10

Kampala er en koselig millionby. Det er frodig, livlig, føles trygt, vennlig og ting er ikke alt for spredt ut slik at man kan gå til de fleste steder. Fram til i dag har vi ikke hatt noe kart, derfor har vi tatt special taxi til de fleste steder. I dag fant vi veien fram til kjøpesentrene helt på egenånd, noe som tok ca tre kvarter. På Nakumat gjorde vi storhandel for 300 000 USH(kjøpte diverse kjøkkenutstyr, vin og mat), og i dag kokkelerte vi egen middag på “kjøkkenet” her på Akamwesi. Det gikk da greit, men det krever litt mer tiltak å lage mat på et kjøkken der du må rense sluket som er tett av ugali(Afrikansk mat) og vaske benken for div andre matrester før du kan tenke på å sette noe som helst fra deg. Vi fikk til en wok og ris, og vi ble mette.

Åshild hakker grønnsaker

Jeg "lager" ris

I går testet vi ut en lokal restaurant i Wandegaya(området der vi bor) som sto anbefalt i Bradt-boka; Joy`s Joint. Her fikk vi skikkelig Ugandisk mat som smakte supert. Vi bestilte svin med pommes frites og Bell(Ugandisk øl). Vi endte opp med å betale 8500USH, noe som tilsvarer ca 25NOK.

Jeg har fått meg en superkul NOKIA telefon med innebygd lommelykt og greier(sikkert ikke uten grunn at det slår an i Afrika). Den betalte jeg hele 150 kr for, og den er ikke sperret. Ganske morsomt med sort-hvitt skjerm, de samme bildemeldingene og ringelydene jeg hadde på mobilen på ungdomskolen. Da jeg skulle kjøpe kontantkort for 10 000USH i går fikk jeg åtte kort med 1000 og et kort med 2000 istedenfor et med 10 000. Derfor syntes han i kiosken at han måtte skrape alle kortene og trykke inn alle kodene for meg. Jeg lot han gjøre det for meg, noe som tok sin tid – det er lange nr, og han hadde jo tross alt 9 stk å holde styr på, men det ble da 10 000 til slutt, og vi fikk høre mange rare ting fra gutta i kiosken. Blandt annet lurte en på om ikke vi kjente “Astrid og Olav”. “Joda, jeg kjenner både en Astrid og en Olav, men jeg tror nok ikke du har møtt dem i Uganda”, sa jeg. “Men de er fra Norge, og i Norge er alle ord korte og dere har mange like ord, sånn som tjukken og kjøkken”.

Et par bilder fra rommet vårt på Akamwesi:)

Arnstein spiller spill i den breie senga:-)

Skrivebordskroken med alt man trenger(Mr Potato, vin og kaffe) hihi

Veien til Uganda

Sist jeg fikk oppdatert bloggen var vi på vei fra Nairobi til Kisumu i Kenya. Bussturen dit gikk veldig fint og vi kom oss fram til hotellet vi hadde booket. Det var litt av et hotell. Mannen i resepsjonen sa nesten ingenting og han virket veldig overrasket over at det kom tre hvitinger til hotellet hans. Vi fikk rom på hver vår side av gangen (Åshild på ene og Arnstein og jeg på andre altså) men det viste seg å være som på et familierom for det var så lytt. Vi kunne snakke sammen med vanlig stemme uten problem inne på hvert vårt rom med dørene lukket. På New East Wiev bodde vi to netter før vi reiste videre med buss til Kampala. Byen Kisumu var en veldig behagelig by med lite stress og lite turister. Vi fikk gå i fred stort sett, med unntak av noen gutter som tagg om penger. Kunne godt vært flere dager i denne byen, men det får vi ta en annen gang.

Bussen til Kampala ble nok en lang busstur med nok en interessant grensekryssing fra Kenya til Uganda, via grensebyen Busia. Det gikk jo veldig greit denne gangen også, men vi ble hengene igjen sist i køen og bussen begynte å kjøre uten oss. I tillegg var ikke Åshild i form, så det å løpe etter bussen etter å ha fått visum var ikke helt ideelt. Men vi kom da fram tilslutt.

Kampala virker som en veldig fin by sammenlignet med de to andre storbyene vi har vært i, Nairobi og Dar es Salaam. Her har jeg ikke følt meg utrygg en eneste gang, folk er veldig hyggelige og hjelpsomme tilogmed uten å kreve penger for det. Det som er den største forskjellen er at her blir vi ropt Mzungu etter HEEEEELE tiden. Det begynner å bli litt irriterende, og vi har snakket om hva som ville skjedd dersom vi i Norge begynte å rope svart etter alle svarte, eller om vi tok ti ganger prisen for en vare av en svart. Ellers har vi blitt til fem nordmenn siden vi møtte Anne og Thor Olav (les True Love på Uganda-engelsk, hihi) som også er studenter fra Bergen og er på utveksling med oss.

På Akamwesi har vi endelig fått de rommene vi skal ha(tror vi), etter å ha byttet fra ett til et annet alle sammen. Det første rommet var uten skapdører, derfor ville vi gjerne bytte så vi har mulighet for å låse ting inne i skapet, det nye rommet har skapdører, men det bråker noe helt sinnsykt der. I natt har jeg kanskje sovet tre timer hvis jeg legger godviljen til. Her i Uganda er det nemlig veldig kult å spille høy musikk, og alle spiller høy musikk inne på hvert sitt rom, dermed må alle prøve å overdøve hverandre, det resulterer i at vi ligger på et rom midt imellom ca ti anlegg med forskjellig høy musikk. Håper virkelig at det roer seg utover i semesteret. Hvis ikke blir jeg en trøtt og sur mzungu. Rommene er i tillegg veldig lytt, man hører alt som foregår både utenfor i bakgården, hos naboen og i gangen. Jeg prøver meg med en Hakuna Matata, og ser hva som skjer…

I forigår drista vi oss inn i en Taxi, som er minibusser som stappes fulle av folk før de kjører en runde og slipper av folk tundtomkring. Fram til da har vi tatt det som kalles Special Taxi, som er det vi ville kalt taxi i Norge. Vi fant raskt ut at vi hadde blitt lurt og tatt med på en laaaaang runde før vi ble sluppet av der vi skulle. Hadde vi tatt en annen rute kunne vi vært der på fem min istedenfor 45… Prisen steg også tre ganger iløpet av turen, men vi satte ned stafoten og betalte ikke mer enn avtalt. Folk syntes nok de hadde fem raringer baki taxien.

Hostellet virker trygt selvom det ligger midt i slummen. Det er vakter som følger med på hvem som kommer inn og ut, og det er gitter foran alle vinduer(brannsikkerheten kan jo diskuteres da..). Slummen er forsåvidt ikke i nærheten av det som ikke engang kaltes slum i Dar es Salaam, og vi føler oss ikke utrygge i hovedgata der heller når vi går flere enn en sammen. Det er masse second hand butikker hele veien og i går kjøpte Åshild og jeg tre kjoler. De er veldig søte, men føler meg ikke helt tilpass i “søt” kjole, hehe.

I dag skal jeg på jakt etter ny mobiltelefon, så de som trenger nr mitt får det sikkert på mail eller face. Jeg har ikke telefon, så jeg har INGEN telefonnr. Hvis ikke jeg har sagt det før så var det å ødelegge telefonen min det første jeg gjorde etter å ha kommet til Gardermoen. Jeg har det samme norske nr, men skaffer meg et Uggis nr mens jeg er her nede.

Nå sitter Åshild og jeg på University of Bergen kontoret og låner internett, linja er ikke akkurat superrask, så jeg orker ikke prøve meg på bilder i denne posten. Forhåpentligvis finner vi etterhvert en god internettcafe sånn at vi kan oppdatere litt oftere og legge ut bilder fra Uganda:-) Jeg har bare rørt overflaten på alt vi har oplevd, Åshild skriver sikkert ting som jeg ikke får med med og motsatt, så dere bør gå inn og lese bloggen hennes også, som jeg har link til på siden her.

Nairobi

Mitt førsteinntrykk av Nairobi var at her er det stor forskjell på folk. Det er stor forskjell fra mennesker i skitne og hullete klær til folk i dyre biler med flotte dresser og blanke sko. Gapet mellom Kibera-slummen, som er en bydel med over 1 mill mennesker, og sentrumskjernen av Nairobi er milevis stort. Vi har ikke besøkt slummen, bare sett en bitteliten del fra veien. Mens vi har blitt kjørt i taxi til kjøpesentre som har dyrere klær enn Norge, finner man markeder med secondhandbukser til 100KSH (ca 7kr)utenfor sentrum. Det forteller litt om forskjellen på rik og fattig.

Også i Nairobi er det flust av selgere langs motorveiene. Det selges alt fra lommetørkler til stumtjenere og lampeskjermer gjennom bilvinduer. Lurer på hvor mange som er i rushtrafikken på vei hjem og tenker at, “jeg skal se om ikke jeg finner den lampa jeg trenger i køen i dag”. hehe.

Vi har vært på National Museum som ligger i Nairobi. Dette var et overraskende fint museum med masse biologisk historie, salgsutstilling av samtidskunst og egen temautstilling som nå handlet om biodiversitet. Jeg som har studert alt dette storkoste meg, absolutt å anbefale for andre som skal finne på noe i Nairobi. Det var også en Snake-park i det samme området, men der var det egen inngangsbillett. Og denne parken er absolutt IKKE å anbefale. Jeg fikk riktignok holde enn slange, men den skrekken jeg kjente ved det var ikke verdt tiden og inngangspengene brukt der.

ekkel slange

I går var vi på Langata Giraffe Centre der det er Rothschild giraffer. Det er en plattform på området der man kan stå og mate giraffene med pellets sånn at man får kose og sussebilder med giraffer. Jeg ble enda mer glad i giraffer etter å ha hatt nærkontakt med disse store, vakre, rolige og elegante dyrene. De har så fine store øyne med laaange øyevipper, og en blå 45cm lang tunge som er ru som sandpapir. Kyssene fra “Laura” og “Linn” ligger høyt opp på lista over beste kyss, hehehe. Kyssene var som om noen skrapte grovt sandpapir fra nederst på haka di og gjerne langt opp på kinnet.

Litt klinings med Laura

I dag gikk vi til sentrumskjernen for å finne en sekk til George og for å kjøpe bussbilletter til resten av oss. Det eneste som føles utrygt i Nairobi sentrum er trafikken. Rødt lys betyr absolutt ikke at folk ikke kjører, og grønn mann betyr for all del ikke at det er trygt å krysse vegen. Har du rødt lys og går lei av å vente på grønt er det bare til å veive med armen, trykke på gassen og tute til alle andre har flytta seg. Er du fotgjenger er det ditt ansvar å komme deg trygt over veien. Håper en dag i trafikken i Nairobi viser seg å være verre enn trafikken i Kampala, da blir i tilfelle Kampala en lek i forhold.

En av dagen dro vi til Kenyatta Conference Center(KCC) hvor man kan komme opp på taket og få utsikt over hele byen. Bygningen ble bygget i 1967 og var fram til nylig Nairobis høyeste bygning. Han som viste oss veien opp var tydelig stolt av bygningen og syntes den var vakker. Det kan jo dere få avgjøre selv ved å se på bildene:-)

KCC

Alle turistene på taket til KCC

Legg forresten merke til hvor flinke vi har vært til å stille oss opp etter høyde på forrige bilde:-)

Ellers har vi lært at i Afrika sier man ikke hva man kan “tenke seg å gjøre de neste dagene”, man tar ikke på noe man ikke vil ha eller man gir ikke bort tlfnr eller eventuellt romnr til noen man ikke er helt sikker på at man vil snakke med igjen. Har du tatt på et smykke på et marked kan du være sikker på at smykket blir hentet og pakket inn før du vet ordet av det og du lett kan føle deg nødt til å kjøpe. Å kjøpe noe gjør man ALDRI uten å prute først. Og har du sagt en pris betyr det at du skal kjøpe for den prisen uansett om du ble bedt om å gi en pris du kunne gitt for varen DERSOM du skulle kjøpt den. Man spør heller ingen om de har noen tips til hva man kan gjøre de neste dagene uten at denne personen kommer til å regne med at man har en avtale om at han skal kjøre oss, og selvom avtalen er at vi skal ringe han dersom vi er interessert, så møter han opp på hotellet for å finne deg igjen. Da er det kjekt å ha noen i resepsjonen som kan fortelle vedkommende at vi ikke er interessert.Det nytter ikke å gå rundt grøten for å være høflig slik man ville gjort i Norge, man må gå rett på sak og si akkurat hva man mener på en streng men vennlig måte.

Som jeg sa tidligere kjøpte vi bussbilletter i dag. I morgen reiser vi fra Nairobi til Kisumu, som er Kenyas tredje største by med ca 300 000 innbyggere. Denne ligger vest i Kenya ved Victoriasjøen. Her skal vil bo to netter før vi har tenkt til å busse videre til Kampala med ankomst den 22 jan.

Rare dyr i Afrika

Siden Bromliz har ønsket seg en Impala, skal han få bilde av mange. Impalaer er veldig søte og fine dyr, som jeg likte godt å kikke på!

en manne-impala

Masse dame-impalaer

Sjimpanser finnes ikke naturlig i Kenya, men i Sweetwater Nasjonalpark hadde de en sjimpanse-rescue park. De fleste sjimpansene der hadde blitt reddet fra å sitte i fangenskap hos mennesker.

sjimpanse i sweet water N.P.

Majestetisk hunnløve

Giraffen-laffen

Nesehornfamilie

Barn som ser på flodehester ved Thomson Falls

Rare dyr på ekvator

Baviankos

Zebra

Flekkete Hyene i søledam

Safari

Klare for safari

I går kom vi tilbake etter en uke på safari. Det vi booket var en “8-day safari”, det viste seg å være en 3-day safari ettersom dag en var “arrival day” og ingenting skjedde(vi trengte bare komme til hotellet i nairobi og sove en natt der), dag to skulle være 4 timers transport til første bushcamp, den dagen gikk det med ca 2-3 timer på en parkeringsplass mens vi ventet på at kokken skulle kjøpe mat, dag tre var endelig en game-drive og vi så masse dyr. Videre var det to dager til med game-drive ellers transport fra ett sted til et annet. Vi fikk alikevel en flott tur, og vi har sett utrolig masse fint landskap, møtt mange gale folk som prøver å selge oss ting (prutinga er ganske morsomt når man kommer inn i det), sett alle “the big five” som er løve, elefant, nesehorn, leopard og bøffel.

Nesehorn med flamingoer i bakgrunnen, Lake Nakuru

Å kjøre gjennom parkene var som å se naturprogram på tv. Du hadde en flokk giraffer på den ene siden, en flokk impalaer på den andre siden, noen vortesvin som farta rundt beina på zebraene, en elefantmamma med en bebi rundt neste sving… Dyrene var overalt. Allerede første dagen så vi vel tre av de store fem, manglet bare bøffel og leopard.

Å sove i telt var flott. Arnstein og jeg var vel de eneste som sov den første natten, det regnet og alle teltene var visstnok våte, men ikke vårt. Det var spennende å være så tett innpå ville dyr, og skrikende apekatter og noe brølende vekket oss de to første nettene. Vår “tour leader” mente dette var brølene fra en leopard og at det var grunnen til at apekattene gikk bananas. Den andre natten sto hundene på campen rett utenfor teltet og bjeffet for harde livet, apekattene skrek og hoiet, og det som visstnok var en leopard var veldig nærme. Jeg som holdt på å tisse i buksa fant ut at det var best å la være å gå ut av teltet(men jeg tissa ikke i buksa heller). Litt skummelt var det, men siden vi ikke visste at det var en leopard, og tenkte at dette helt sikkert var helt vanlig, sov vi forholdsvis godt.

Har gjort så masse denne uka at det er vanskelig å oppsummere kort, og vanskelig å huske alt. Legger ut noen bilder til av forskjellige ting. Hvis noen har noen ønsker om hvilke dyr dere vil se, så kan dere jo legge en komentar, så skal vi se om jeg ikke har et bilde. hihi.

Men så la jeg ikke ut non bilder av litt forskjellig alikevell, for det funker ikke mer. Oppdatering kommer senere med litt om Nairobi, men nå har jeg prøvd å lage blogg i to timer, og er ganske lei. Skal i giraffparken i dag, og da skal jeg susse med giraffer. Det blir stas.

Bilder fra rundtomkring

nyttårsaften, jambiani

apekatt i Jozani forest, zanzibar

på spicetour, Zanzibar

På tur ut i fjæra

måneskinn i Jambiani

Marked i Stone Town, Zanzibar

stonetown, zanzibar

Dar es Salaam