Trykk på….

 

 

…denne linken…

 

og finn ut hva jeg driver med for tiden, Hurra!!

 

 

“Hvorfor alle skal redde Afrika”

“Hva er det med oss i Afrika som gjør at dere i Europa og USA blir så opphengt i oss?” Det var vel noe i den dur som ble sagt av en afrikansk forsker på Dokument 2 i går. Er klapping i hendene og litt dans alt som skal til for å overbevise vesten om at det de har gjort er den beste løsningen? Det var også et spørsmål i denne retningen som ble stilt. Jeg er enig. Hvorfor tror alle at de kan redde Afrika med enkle grep? Tror man at afrikanere ikke har evnene til selv å se hva de trenger? Hvordan kan noen gå inn med private investeringer uten å sjekke at dette er i overenstemmelse med myndigheter og lov i landet prosjektene settes igang i? Kan man bare gjøre som man vil som hvit i svarte Afrika? Kan privat bistand sammenlignes med korrupsjon?

Må si jeg ble veldig engasjert i dokumentaren som ble vist i går kveld, håper det var fler enn meg som begynte å tenke. Man kan ikke kjøpe seg løs fra dårlig samvittighet. Afrikanere er ikke dumme og naive. Alt av vestlige systemer kan ikke overføres til afrikanske samfunn.

Afrika-Eventyr.. Del 2?

Ups, det gikk visst en hel sommer før jeg klarte oppdatere med del to.. Har igrunn hatt hele turen på en armlengdes avstand en stund. Det kan vel beskrives som en overdose inntrykk som skulle fordøyes, jeg gikk rett og slett dritt lei spørsmålene om hvordan det var å komme hjem, og jeg distansierte meg litt fra hele opplevelsen. Det er ikke lett å svare på spørsmålene som “hvordan var det?”, “var det fint å komme hjem?”. Enkle spørsmål, men svarene er ikke enkle. De er alt annet enn enkle, og jeg har vel følt at jeg ikke har klart å forklare folk på riktig måte hvordan det har vært, eller hvordan det har vært å komme hjem. Jeg klarte å skildre og fortelle mens jeg var i Uganda, og jeg føler nå at jeg klarer å fortelle alle hvordan jeg har hatt det og hvordan det er å komme hjem.

Nok om det, jeg legget ut et par bilder fra Kampala, det var vel så langt jeg kom i forrige innlegg. Kampala er for meg: Mennesker, trafikk, smil, fattigdom, glede, frustrasjon, forurensing, grønt, skittent, rikt, kaotisk, pulserende.. Kunne fortsatt i evigheter. Når jeg nå, nesten fire måneder etter hjemreise, sitter her og tenker på Kampala tenker jeg først på Katanga. På alle de glade meneskene som bodde rundt oss i slummen. Jeg tenker på trafikken, med skrekkblandet fryd. Jeg tenker på alle gangene Åshild og jeg “rømte” til Cafe Pap eller Kino. En gang tilogmed kasino… Jeg tenker på alle Nile-ene jeg har drukket på Heritage. Jeg tenker på Taxi-parken. Jeg tenker ikke på Makerere, ikke med det første, Makerere står for meg som et eget kapittel, og på grunn av det jeg mener er ganske lite gjennomtenkt opplegg fra UiB sin side ahr det blitt mye frustrasjon.  Derfor er Makerere noe jeg ikke tenker på, det er jo sånn at det er de fine inntrykkene man ofte henger seg opp i. Og det er sånn vi mennesker overlever, man husker det fine, legger det som ikke var fullt så “gøy” litt lenger bak i minnet.

Typiske Afrikanske kvinnfolk i heftig diskusjon. Åshild: "Jeg liker hatten din Anne"

I Matatu, skal på helgetur.

En av de mange moskeene i Kampala

Obama feberen er også i Wandegeya

Den beste frisøren i byn, Sophie

Best Pork Joint in town

Omwesi

Owiino Market

Lett som en plett

Hostellet jeg bodde på til høyre, søppel/kloakk, bil hos mekaniker, søppelbil til venstre.

Hustakene i Katanga

Gadafi Moskè

Kampala by

Glad med fin blomst i håret på Makerere Universitet

Det var da iallefall et lite utvalg. Merker det er noen hundre bilder til som kunne blitt tatt med.

Og by the way.. Det var ikke vanskelig å komme hjem. Det var lett, her er alt så systematisk at man slipper å tenke.

Afrika eventyret er over, del 1

Da var det over for denne gang. Jeg har kommet meg helskinnet hjem til kjære Norge, og koser meg med norsk sommer(som forøvrig er isende kald etter min mening, har gått med konstant gåsehud siden jeg kom hjem). Det har vært en travel uke, og ingen tid til blogging. Skal prøve å gi dere en liten oppsummering av turen til Afrika, i korte trekk med bilder.

Det startet med en tur til paradis, eller Zanzibar om dere vil kalle det det. Her kosa vi oss glugg ihjel med et reisefølge på fire: Åshild, George, Arnstein og meg. Vi feiret også nyttår på en strand med fullmåne og dans natten lang. Inntrykkene var mange og store ettersom dette var alles første møte med Afrika. Afrika har vist seg å være noe helt for seg selv, på alle måter.

Jambiani kysten, Zanzibar

Jeg så mine første apekatter

Vi bada i det Indiske Hav, det var gøy.

Vi gikk i gatene i Stone Town

Etter en rolig start på ville Afrika reiste vi videre. Vi hadde to netter i Dar es Salaam. Uerfarne og litt pysete gikk vi stressa rundt i gatene. Så mye folk og så lite struktur! Vi skjønte fort at dette bare var Afrika… Vår lengste og mest humpete busstur var fra Dar til Nairobi, Kenya. Dette tok 16 timer, vi hadde to pauser på ca 10 min, og ingen do… Riktignok fikk vi akkurat tid til å bruke do på en av pausene vi hadde. Det var en sliten gjeng som ankom Nairobi i midten av januar 2010.

I Kenya dro vi på safari. Dette var litt av en rundtur, og vi så alle de store fem: Elefant, Løve, Nesehorn, Leopard og Bøffel.

To som er klare for safari

Elefant

Lattermild Hyene

Safaritrucken

Etter en uke på safari var vi noen dager i Nairobi. Her fikk vi oppleve en virkelig travel by med store kotraster mellom fattig og rik. I Nairobi møtte jeg også Laura.

Meg og giraffen Laura

VI dro så med buss til Kisumu, byen der Obama sin familie visstnok kommer fra. Kisumu ligger nr grensa til Uganda, og ble en to dagers pause for oss i reisen til Kampala.I Kisumu bodde vi på et av de rareste hotellene jeg har bodd på, New East View Hotel.

En kort og en lang backpacker

Så var det nok en grensekryssing, vi skulle til Uganda og vårt nye hjem for de neste fire månedene, Akamwesi Hostel i Kampala. Her fikk vi store rom med egne bad, rent var det ikke akkurat, men helt greit.

Akamwesi Hostel

Vi ble fort vant til å bo i Wandegeya og Katanga. Katanga er en av Ugandas slumområder, og vi bodde i utkanten av denne. Vi ble kjent med alle som selger grønnsaker og chapatti oppover gata, bilmekanikere, butikkansatte og pubeiere.

søppelbilen og en bil som skal mekkes.

Katangas hustak

Peters chapattideig som blir til gode sprø chapattis!

Så var det jo Makerere University da. Grunnen til at vi var i Uganda. Her har jeg trasket rundt, forsøkt å finne ut ting, unngått opptøyer, skrevet side opp og side ned med diktat, pådratt med senebetennelse av for mye diktat, skrevet masse dårlige oppgaver, og ikke minst hatt syv eksamener. Nivået er lavt på Makerere, avgangselever kan lite annet enn å pugge. Dette er desverre den eneste måten for læring de kjenner til, få stiller spørsmål til det de blir fortalt og få søker annen informasjon enn den man fr i forelesning. Kunne skrevet masse om dette, men det kan bli for dere som er spesielt interesert. Møtte mange fine mennesker på Makerere, og mange masete. Her har jeg ventet mange timer på forelesere som ikke dukker opp, og irritert meg over forelesere som driver med vranglære.

Hovedbygningen til Makerere

Jeg venter på foreleser, som mest sannsynlig ikke kom

Jeg spiser Allfood i Veterinær kantina

Dette får være nok i første omgang, neste blogg kan oppsummere alt jeg har gjort mens jeg har bodd i Uganda! Det er fint for min egen del også å se at jeg har gjort en del. Ofte føltes det ut som jeg ikke hadde tid til annet enn å sitte på rommet mitt på Akamwesi og skrive tullete oppgaver.

To dager igjen…

Endelig ferdig med alle syv eksamener, og endelig tid til litt ferie igjen. Et sted vi har hatt veldig lyst til å rise til er Ssese Islands, så derfor dro vi dit etter å ha hatt en skikkelig tur ut i Kampala for å feire at vi var ferdig med eksamen og ikke minst, ferdig med Makerere! Vi dro til Entebbe, parkerte mesteparten av baggasjen vår på et hotell og tok båten til Kalangala, den største øya av Ssese Islands. Der bodde vi tre netter på Ssese Island Beach Hotel. Hotellet hadde en super beliggenhet, med en veldig fin strand, med vann som fristet veldig å ta en dukkert i(noe vi ikke gjorde på grunn av Bilhartzia som er en parasitt som bosetter seg i nyrer og kryper rundt under huden, usj), og med fine hytter/rom med varmt vann (og brunt vann som gjorde oss oransje).

chillin on the beach

Stranda på Kalangala

Nile Special i Solnedgang

blåse på gress funker i afrika og

Ssese Island Beach Hotel viste seg å være det stedet i Afrika med den dårligste servicen vi noen gang har opplevd. Alle som jobba der bare susa rundt, og ville ikke, eller visste ikke hvordan man kan hjelpe gjester. Her var ikke servicen så dårlig at den ble bra sånn som på Zanzibar, her var den bare ekstremt dårlig. Eksempel: Vi ble spurt om vi skulle ha lunsj 11.30. Vi sa ja takk og bestilte mat til kl 13.00. Da vi kom til restauranten kl 13.00 var det ikke et menneske å finne noe sted på hotellet, etter å ha leita litt fant vi noen som påsto de laga mat, noe vi med egne øyne så at ikke de gjorde. Vi satte oss ned og venta, etter 45 minutter kom det ei dame og sa de ikke hadde mer potet, så vi måtte ha ris isteden. Ok det er helt greit, men er det noen som lager mat? Jaaaaada, de har laga mat lenge.. Hmmm, av en eller annen grunn tror vi ikke på denne damen. Etter nok en halvtime gikk jeg og spurte igjen om hvor maten er, vi var veldig sultne og vi hadde ikke sett noe til eller hørt noe til noen som laga mat. Etter å ha kjeftet litt og fortalt at sånn kan de ikke drive på fikk vi tilslutt maten vår. Kl 14.30. Jeg er lei av at folk juger hele tiden om ting som det ikke er nødvendig å juge om.

Mens vi var på Ssese uten nett-tilgang og med dårlig mobildekning, fikk vi beksjed om at flyet vårt er kansellert pga British Airways streiken. Great.. Vi fant ut at vi måtte komme oss tilbake til Entebbe å prøve å fikse ny retur. Det har vi nå fått, vi reiser via Nairobi på søndag, og vil dermed være tilbake i Norge mandag. Det betyr at vi bare har to netter igjen i Uganda før vi skal komme oss hjem til Norge. Det betyr også at vi ikke rekker den siste turen til Kalongo, noe som er litt trist.

I entebbe bor vi på Elefant Safari Village, her er det koselige rom og koselige folk, men ikke så varmt vann og litt kjedelig frokost. Frokosten har vi gjort noe med, vi har mast om å få frukt, så nå får vi frukt, toast og egg om morgenen.

Elephant Safari Village

det er ikke rotete på romemt vårt assa, finn Åshild.

Siden vi er på ferie har vi bare slappa av her i entebbe de siste dagene. Vi har vært en tur i Entebbe Wildlife something, eller Entebbe Zoo om du vil. Ikke spesielt imponerende, men morsomme ville apekatter. Vi fikk besøk av en gjeng med apekatter på hotellet også i går kveld. Fint med en god dose apekatter før vi reiser hjem igjen. Der vet jeg bare om en apekatt som venter på meg:-)

Dagen i dag har gått med på seriøs avslapping, har ligget rett ut ved det fineste badebassenget jeg har sett i Afrika, tilogmed med stupebrett. Ganske fantastisk, rent vann var det og. Men det beste av alt var nok de fine dusjene de hadde i garderoben med sjikkelig trykk og VARMT vann! FANTASTISK! Dit vil jeg igjen i morgen, mest av alt for å dusje i varmt vann, kanskje jeg blir litt ren før jeg kommer hjem igjen:-)

Eksamen på Makerere er ikke som andre eksamener…

Nå er jeg kommet meg gjennom 5 av de 7 eksamnene her i Uganda. Det finnes ikke en eksamen som er lik og heller ikke noen regler som gjelder for alle eksamener. Her finner foreleseren, eller den som måtte finne det for godt å være tilstede under eksamen, på reglene “as we go” virker det som. Noen gnager er det greit å gå når man er ferdig, andre ganger må man pent sitte og vente til tiden er ute, noen ganger finnes det en regel som sier man ikke kan forlate eksamensrommet før det er 30 minutter eller mindre igjen. Men jeg har nå klart å levere 5 eksamensbesvarelser, og nå er det bare to igjen.

I dag var det meningen jeg skulle hatt to eksamener, men så fint og strukturert og organisert og informasjonsfyllt som Makerere er så fant jeg ut i går kveld at denne eksamenen hadde allerede vært…. Jada. Det er jo kjekt å finne ut kvelden før eksamen. Men fine og hvite som vi er, trappa vi opp på kontoret til koordinator ved instituttet, og jaggu fikk vi en løsning. Vi skal ta denne eksamenen på torsdag.

Mens vi var på kontoret til denne koordinatoren kom det inn ei jente som visstnok hadde hatt med seg telefonen inn på eksamen. Hun fikk kjeft og måtte si unskyld både på den ene og andre måten, og etter å ha “begging you to forgive me” noen ganger, fikk hun telefonen tilbake og hun fikk gå igjen uten å bli tatt for juks. Det var forsåvidt ikke muligheten for juks som bekymret koordinatoren heller, han var mest opptatt av at han skulle få kjefte først, si at det hun hadde gjort var galt, og generellt bare gjøre det klart at han har høyere rang og makt over henne. Riktig trivelig var det. Og vi som har klart å gå glipp av en eksamen, jo for oss ordner det seg. Vi trengte ikke si unskyld engang. Kjekt å være hvit i Uganda…

Så nå sitter jeg her på Cafe Pap for å sjekke litt mail og nyheter, gleder meg til fredag klokka 7pm, for da er jeg ferdig med hele Makerere. Jeg gleder meg også til lørdagen, for da skal jeg pakke ut og flytte fra Akamwesi. Så gleder jeg meg til en uke på Ssese Islands, forhåpentligvis med en bedre seng enn den jeg har nå og sol og ferie. Riktig fint skal det bli, og riktig fint skal det bli å komme hjem til norsk sommer om 12 dager!

Its coming to an end…

Fant plutselig ut at jeg ikke har mer nett igjen. Derfor er jeg nå på internett cafe og prøver å google alt jeg trenger før eksamen. Jeg hadde ikke overlevd dette semesteret uten internett har jeg funnet ut, og nå føles det helt hjelpesløst å ikke kunne gå på nett og sjekke alt jeg skulle lure på. Siden det bare er en og en halv uke igjen på Akamwesi gidder jeg ikke å kjøpe nytt nett, og det blir sannsynligvis lite blogging fremover. Men det får vel bare gå bra:-)

Fikk beskjed om at det var på tide å telle dager og ikke uker til jeg er hjemme hos kjæresten igjen, og at det nå er bare 20 dager igjen. Og det er ganske rart å tenke på. Det kommer helt sikkert til å gå fort. Før den tid skal jeg ha 5 eksamener, en tur til Ssese islands, og en tur til Kalongo. Plutselig skal vi på flyplassen med alt for mye bagasje, sjekke inn og sitte på flyet og se masse film. Hehe, det gleder vi oss til.

Skal prøve å holde bloggen litt oppdatert, kan jo alltids lagre blogginnlegg og publisere når jeg skulle ha nett. Vi får se. Nå burde jeg strengt tatt gjøre det jeg sa jeg skulle, google det jeg trenger til eksamen.

17 mai er vi så glaad i

ogvi feirer jo for å spisepølse og is gjør vi ikke?

Hva var vel bedre enn å spise Gilde wienerpølser i Finstad lomper, med sprøløk og ketchup og sennep? Riktignok no rare ketchup og sennep greier, men bra nok. Vafler, sjokoladekake, eplekake, kransekake og is sto og på menyen.

Sekkeløp fikk jeg vært med på, i en ekste Ugandisk sekk. Jeg har gått fram og tilbake og ropt hurra i et lite og nok så merkelig 17. mai tog. Jeg har hørt på politikorpset i Uganda spille norske 17 mai. sanger og jeg har veiva med flagget og ropt hurra.

Jeg har spist norsk laks til middag og jeg har sett en Ugandisk film på kino. Må si meg fornøyd med min Ugandiske 17. mai feiring.

HIPP HIPP HURRA.

Bilder kommer senere.

Kampala-helg

Isteden for å stresse avsted til Ssese Islands denne helgen bestemte vi oss for å bli i Kampala og gjøre de tingene vi IKKE har gjort enda. Vi har vært nye steder og vi har kjøpt alle de tingene vi vil ha med oss hjem.

Vi starta fredagen med å gå til British Airways kontoret for å spørre om vi kan ta med oss store kurver hjem. Det kunne vi, men det koster litt. På vei dit drakk vi iskaffe på en ballettskole som også var cafe, Åshild dansa litt ballett i hagen. Etter det fant vi veien til Nommo Gallery som hadde utstilling om frigjøringen av Uganda. Ganske bra utstilling med interessant innholdsom inspirerte meg til å tegne mer. Så dro vil til Banana Boat og shoppa masse fine minner fra Afrika(her har vi vært før, men ikke shoppa så mye).

De lager ny asfalt på vei til British Airways

Det finnes trafikklys i Uganda

De har faktisk en Subway også(iallefall skiltet og trappa ned)

På lørdagen var vi i Gaddafi Mosque. Vi rusla barbeint rundt i det gedigne bygget, kikka på de som bøyde seg mot Mekka, så et bryllup, og jeg drømte om å rusle i en ørken(føltes så øde i det store bygget på toppen av en haug uten bråk og kaos). Vi fikk og komme opp i tårnet med utsikt over hele byen. Her sto vi og nøyt utsikten og vinden i håret(eller vinden i sjalet som pakka inn hodene våre) mens bønneropene strømmet ut av høytalerne. Vi spiste god middag på Tuhende restaurant i gamle Kampala, god og billig mat!

Gaddafi Mosque

Muslim med utsikt over Kampala

I dag har vi nok en gang vært i Buganda Road på craft marked. Vi skulle ha store kurver som vi vil ha med oss hjem, og etter mye styr og støvtørking av forskjellige kurver fant vi tilslutt to flotte kurver som skal være med hjem til Norge. Middag på Joys Joint, fish and ships, passa bra etter en helg med mye by-trasking. Spesiellt etter å ha traska rundt i Kampala med en gigantisk kurv dinglende på ryggen.

Fine kurver, den bakerste er min

Sånn bar vi kurvene hjem, ligner litt på snegler som bærer på husa sine?

I morgen er det 17. mai og jeg skal gå i tog og spise pølse og leke leker. HURRA, HURRA, HURRA!

Om tre uker er jeg tilbake i Norge, det blir rart og veldig godt. Jo mer jeg snakker med andre om alt vi har opplevd, jo rarere er det å tenke på at dette snart er over. Samtidig, jo nærmere avreise datoen kommer, jo mer gleder jeg meg til å komme hjem til norsk sommer, kjæreste, venner og familie!

Møt noen av barna i Kalongo

Siden jeg ikke har eksamen før neste onsdag har jeg endelig hatt litt tid til å jobbe med KWOP. Jeg jobber med en invitasjon til nye frivillige, og jeg skriver inn noen intervjuer med barna. Her er et par av barna fra Kalongo og deres framtidsplaner.

My name is Mawanda Joseph. I am 14 years old and in primary 6. My favourite subject at school is english because it makes it easy to communicate.

In my spare time I like singing and playing football. I want to become a RnB singer, like Bebe Cool when I grow up.

My name is Nomulema Sylvia. I am 13 years old, and I am in primary 6. English is my favourite subject at school, and I want to be good in it.

In my spare time I play netball. When I grow up I want to be a nurse and help sick people.